Å eie en trapp

Jeg måtte flytte hjem for å bli voksen. Ikke hjem-hjem, men til det samme fylket jeg vokste opp i. Det viktigste tegnet på at man er voksen er nemlig at man eier en trapp. Boligmarkedet i Oslo tillot meg ikke å eie mer enn en toroms, og i hvert fall ikke to etasjer. Men Stavanger! Mulighetenes by og kjøpers boligmarked. Der kunne jeg spandere på meg min aller første toetasjers.

Trappen som forbinder nevnte to etasjer er det første du legger merke til når du kommer inn, den ruver. Jeg har ikke så mye fagkunnskap om trapper, men kunne raskt fastslå at den var av type vindel og laget av tre og stål. I starten var jeg livredd den. Åpen løsning, rekkverk, mange mange meter ned i fritt fall, jeg tenkte at denne må ingen med promille bruke.

For en med hang til katastrofetanker er det lett å se for seg en hypotetisk gjest lene seg på rekkverket for så å brase utfor og lande med et dump og et knas. 

Det har gått bra så langt, korona satte en hendig stopper for alle festplaner uansett. 

Den ER skummel. Trinnene glatte. Hunder haaater den, bjeffer når de ser den, forstår ikke spiralkonseptet. Men barn! Barn elsker den! En karusell! Så mange vinkler å klatre på den fra, så fint gelender å svinge seg fra. For barn er trappen noe som inviterer til interagering, ikke helt ulikt et lekestativ. Hver gang et barn er på besøk og klatrer og kravler og kryper og kveiler seg i trappen, snur jeg meg bort og tenker “ikke fall ikke fall ikke fall”. 

Men det var jeg som falt først. Et patetisk fall, helt uten promille, skled på nederste trinn, landet på nyren, fikk avtrykk av rekkverket i ryggen, hele muskulaturen i rygg, nakke og skuldre fikk seg et traume, ifølge fysioterapeuten som måtte ordne opp. 

En sånn trapp kunne vi aldri hatt i studietiden, sa en venninne, vi hadde gått konstant på trynet.

Jeg kledde trinnene med små halvmånetepper som fungerer 50/50 som anti-skli og støvmagneter. 

Nå høres det kanskje ut som jeg ikke liker trappen min, men det er helt feil. Jeg elsker den! Bortsett fra den primære grunnen – at den forbinder de to etasjene mine med hverandre – så elsker jeg den fordi det er ingen som kan forholde seg nøytralt til den. Den krever en reaksjon av alle som ser den. Oi! sier alle. Og den er funksjonell! Før jul dekorerte jeg den med lyslenker og julestjerne. Til hverdags er den jakkehenger og tørkestativ, knytte skoene-sittebenk, hylle for nyvaskede klær. En dag skal jeg gå ned den i flagrende kjole, det er en perfekt “vertinne gjør stor entré”-trapp. 

Den viser meg stadig leiligheten fra nye vinkler. Og det var dette jeg ville – å ikke bo i en boks, men i en organisk form, i utvikling, endring, aldri kjedelig. 

Så får det heller være at det var en praktisk gåte av de helt store å flytte en dobbeltseng opp til overetasjen. (Læring til eventuelt neste gang: smette den opp langs siden, som en konvolutt, deretter skru den opp trappen som en skrue. Pivot!)

Her kunne jeg skrevet noe om trappen som bilde på selve livet, om det som går opp og ned og i sirkel og av og til går du på trynet (eller på nyren), men jeg lar det heller bare ligge der mellom linjene.

Jeg vil heller skrive dette: Trappen skal være et symbol på noe som våger å ta plass. Noe som pranger, skamløst! For den pranger, det gjør den, faktisk dominerer den hele hjemmet mitt, den stjeler oppmerksomheten fra alt, og likevel er jeg glad i den. Og akkurat nå står den der helt alene, for ingen har lov å komme på besøk i januar 2021, og jeg tenker at neste gang noen får lov å komme på besøk så skal jeg ikke unnskylde trappen, si at den er for dominerende og sånn. Jeg skal peke stolt (eller det trenger jeg ikke, for det er umulig å ikke legge merke til den) og så skal jeg si: Dette er trappen min! Den eier jeg! Så voksen er jeg! Og så skal jeg prange i kapp med herr trapp.

Dette er første del i en serie tekster med tema “hjem”. Fordi det er der jeg (og alle) tilbringer det meste av tiden om dagen.

Neste kapittel: Rydderen av det runde bord .