Å tenke tredimensjonalt

Jeg savner litt utenlandsk høflighet. Hilsen hun bak deg på bussen.

Ansiktet mitt er plutselig helt flatt. Noe hardt, kompakt og fargerikt presser fjeset mitt sammen, skviser nesa inn i hodet, og jeg har ingen steder å rømme. Bussen er full, og alle skal samme sted. Det er bare å snuse inn ryggsekken til medpassasjeren min, for nå er vi to ett, sekken og jeg. Uadskillelige til endestoppen skiller oss ad.

Les resten av innlegget her.