Ikke et vondt ord om Noora og William. Men jeg holder en knapp på Angela og Jordan Catalano.
Vi er like gamle, Angela Chase og jeg. Hvilket vil si at vi var 15 år i 1994. Vi hadde mye til felles, hjemmefarget hår og vide gensere og rutete flannellskjorter og posete snekkerbukser og Dr Martens-sko og sommerfugler i magen ved synet av Jordan Catalano.
Ah, Jordan Catalano. Du må alltid si hele navnet, for det triller så fint av tunga. Hvis du nikker ivrig nå så var du mest sannsynlig tenåring i 1994. Da så du på ”Angela” (originaltittel ”My so-called life”) på TV 2 etter skoletid, mellom avisruta og leksene.
Jordan Catalano, spilt av Jared Leto, symboliserer alle gutter du har vært forelsket i noensinne. (Mitt første internettsøk noensinne, i 1995, var ”Jared Leto”*). Med kordfløyeljakke og gardinfrisyre og langermede bestefarstrøyer og dysleksi.
Som Angela sier når hun skal sette ord på sin fascinasjon: “I just like how he’s always leaning against stuff. He leans great.”
Men det er så mye MER enn tenåringsromanser og forelskelser. Det er angst. Løsrivelse. Klining. Identitetssøking. Lengsel. Øyehimling. Så mye øyehimling. Og mer angst. Vi VAR Angela, så klart vi var det.
En perfekt bevart tidskapsel
Hun dukker uventet opp i livet mitt, jeg har egentlig gitt opp håpet om å se henne igjen. Men plutselig ligger ”My so-called life” der og glitrer på en av strømmetjenestene mine på TV. Noen gamle seriefavoritter er bare dumt å se på igjen, de holder seg sjelden godt. Men Angela. Hun holder seg like godt som skuespiller Claire Danes.
Jeg sluker det, jeg elsker det, jeg ser hele sesongen på en uke. Det er 1994 igjen, det lukter hjemmehårfarge, for det var ofte det vi gjorde etter skolen, vi så på ”Angela” og farget håret, og jeg kjente noen som hadde tatt opp “holde hånda”-episoden på VHS, og vi så den om igjen og om igjen til kassetten ble knirkete (episode 12, hvis du vil youtube).
Det er godtvondt å se på igjen. Som å møte en gammel venn som vet alt om deg. Eller åpne en perfekt bevart tidskapsel.
Og så musikken da. Det er selve lyden av 90-tallet med sine Stone Temple Pilots og Smashing Pumpkins og Buffalo Tom og alt det andre som gjorde tiåret så deilig og vondt. 90-tallet har noe trøstende og komfortabelt ved seg, på tross av all sin uro og angst og grunge og ustyrlige hormoner. Som Thomas Seltzer sier: ”Gamle dager er så trygt fordi vi vet hvordan det endte”.
Vi har alle våre tiår som ikke slipper taket, som limer seg fast i identiteten vår, bare fordi vi tilfeldigvis ble født akkurat da og ikke da. Og for min del plasserte Angela Chase og Jordan Catalano seg som en solid bærebjelke i mitt popkulturelle byggverk.
Tilbake i 2016 så viser det seg at selveste Jared Leto er på Snapchat. Han er på Snapchat! Jordan Catalano er i lommen min! Når han legger ut en liten videosnutt av seg selv som tar kveldsbad, så er jeg ikke lenger Marthe (36), jeg er Marthe (15) som rødmer og gliser. Angela sitter ved siden av meg og himler med øynene.
* Ok da, når det gjelder det der internettsøket i 1995, hvis jeg skal være helt ærlig så søkte jeg egentlig etter ”Jared Leto+naked”.