Noen klær skaper folk. Andre klær skaper bare frustrasjon.
Som du vet, så finnes det ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Men dårlige klær, det er ikke bare de klærne som ikke er vanntette eller som er for tynne eller som vinden blåser rett gjennom.
Nei, dårlige klær er de plaggene du eier som ikke vil deg vel. De som rett og slett er lusne og lumpne og vanskelige å ha med å gjøre.
Dårlige klær* er den drakten som ser så fin ut i speilet hjemme, men som får kollegaen din til å spørre muntert om du er trikkekonduktør når du kommer på jobb.
Det er den vesten du har strikket selv og har lagt ned svette og kjærlighet i, og som din danske sidemann på møtet refererer til som «en fjong pattevarmer».
Det er den komfortable stripete skjorten som plutselig utenfor husets fire vegger ser ut som en pyjamas.
Og ja, det er den dyre designerkjolen i en farge du ikke pleier å gå i, knalloransje, som med sine hvite kanter og gullknapper får venninnen din til å knekke sammen av latter over det faktum at du går med nissemorkjole i juli.
Det er den blusen som får deg til å tilkalle flyvertinnen og i harnisk be om et nytt sete, for dette er jo fullt av småstein i ryggen, helt til det nye setet er like ubehagelig og du innser at det er knappene nedover ryggen som gjør vondt.
Det er strømpebuksene som skal virke slankende og oppstrammende, men som flopper ned idet du setter deg og lager valker der du ikke hadde valker før.
Det er kjolen som siger fremover og gir deg en gradvis mer og mer vulgær utringning helt til du plutselig, helt uten å vite det, sitter og byr deg frem til svigeronkel på andre siden av middagsbordet.
Det er genseren som klør, velurkjolen som loer, de syntetiske skoene som gir deg elektrisk støt, sokken som prøver å snike seg av INNI skoen.
Er det dårlig gjort å gi bort disse klærne til Fretex eller UFF? Kan man legge dem på Finn under overskriften: «Delvis defekt garderobe gis bort»?
Verst er de onde klærne. Metallspilen som kryper stille ut av BH-en og plutselig spidder deg i puppen, skjerfet som henger seg fast i bildøren og prøver å kvele deg, slipset som setter seg fast i makuleringsmaskinen, og de kan man ikke gi bort, de må kastes eller brennes sånn at de aldri kan skade eller prøve å drepe noen igjen.
*Alle disse historiene er fra virkeligheten, opplevd av meg selv, venner og kolleger. Støttegruppe vurderes opprettet. Kanskje et lite fakkeltog.