Noen ganger ser du noe som endrer hele ditt verdenssyn.
Jeg var 17 år og hadde fått jobb som avisbud.
Jeg visste ikke hvor øde verden kunne være før jeg syklet rundt med morgenavisen klokken fire på natten i november.
– Slik ser natt ut, tenkte jeg og grøsset og tråkket.
Verden ble splittet, det var den ene, lyse, tørre og trygge med venner og lærere og familie, og den andre, mørke, rå, ensomme, surrealistiske.
Etter seks dager orket jeg ikke mer, de varme trygge dagene ble spist opp av gruing til natten. Det viste seg at jeg hadde to ukers oppsigelsestid, så jeg gikk til sammen tre lange uker med morgenavisen.
Min neste jobb som ga meg et innblikk i en ny verden var som oppvaskhjelp på restaurant. På kjøkkenet ropte folk, huden under føttene gikk i oppløsning, fingrene måtte tåle høy varme.
Men inne i restauranten var det varm summing av glade folk og bestikk som klirret og glass som ble fylt.
En vegg skilte to vidt forskjellige verdener.
Interessen for disse nye scenene har vært med meg videre, vist meg verden bak et sceneteppe, bak en bar, bak fasaden.
Hver gang du skifter ståsted blir verdensbildet mer nyansert, legger til en tone i fargekartet, øker forståelsen og lager nye spor i hjernen.
Jeg hadde en gang en nyskilt lærer som på skoletur til Nord-England hoppet opp på Hadrians mur og spaserte bortover den snaut 2000 år gamle muren, selv om vår medbragte guide bønnfalt henne om å la være.
Hun fortsatte å gå med stødige skritt og hevet hode.
Vi elevene fniste av det den gang. Men hver gang man skifter ståsted så skjønner man litt mer.
Og senere, som voksen, har jeg selv erfart den trassfølelsen som bare kommer når noen andre har bestemt over deg lenge nok.
Det er jo typisk at du skifter mening når du skifter ståsted.
Du irriterer deg over kollegaen som må gå tidlig fordi han skal på refleksfest i barnehagen, og noen år senere står du der selv med refleks fra topp til tå og stresser og ser på klokka med dårlig samvittighet og evig utilstrekkelighet og er en levende parodi.
En dag er du bilisten som banner til den egoistiske syklisten, den neste er du syklisten som hytter med neven til den tankeløse bilisten.
Og du kan flire av de som spaserer bortover muren når de har blitt bedt om å komme ned derfra. Men som ved et trylleslag er det du som går på muren og fnyser av han idioten som prøver å fortelle deg hva du skal gjøre. For INGEN skal bestemme over deg, oh, no, sir!
Og spol frem noen år til, så er du den guiden som prøver å få den trassige dama ned fra muren fordi det er jobben din å forhindre at uerstattelige kulturminner blir ødelagt for alltid. Og så videre.
For vi er alltid i endring, og det samme er verden.
Dette er min siste spalte for Tara, jeg skal nemlig skifte ståsted igjen og bytte jobb.
Forandring, overganger og ufarliggjøringen av disse har vært et gjennomgående tema for denne spalten helt fra starten.
Hvordan leve med endring, hvordan takle det som ikke blir som man trodde det skulle bli. Viktigheten av å le, også når livet viser seg fra sin mest piggete side. Det har vært en fornøyelse å skrive disse tekstene.
Takk for at du har lest.